Blodtypens Kjennemerke

Blod er en naturkraft, den vitale gnisten som har holdt oss i live i uminnelige tider. En enkel bloddråpe, for liten til å bli sett med det blotte øye, inneholder den fullstendige genetiske koden til et menneske. DNA-kopien er uendret og reproduseres gjennom blodet.

Med det blotte øye ser blod ut som en homogen, rød væske. Men under mikroskopet viser det seg å være sammensatt av mange forskjellige elementer.

Røde blodlegemer inneholder en spesiell jerntype som kroppen bruker til å frakte oksygen og som gir blodet den karakteristiske rustfargen.

Hvite blodlegemer, som det finnes langt færre av enn de røde, marsjerer gjennom blodet som årvåkne tropper og beskytter oss mot infeksjoner.

Denne komplekse, levende væsken inneholder også proteiner som gir næring til vevene, blodplater som hjelper blodet til å klumpe seg, og plasma som inneholder vokterne av vårt immunsystem.

Mange tror at blodtypen er en uvirksom faktor som bare blir viktig ved akutte situasjoner på sykehusene. Men blodtypen har alltid vært drivkraften bak menneskets overlevelse, dets forandring og tilpasning til nye forhold, miljø og matforsyning.

Hvorfor er blodtypen vår så mektig? Hvilken viktig rolle spiller den i systemet vårt for å overleve, ikke bare for mange tusen år siden, men også i dag?

Blodtypen din er nøkkelen til hele kroppens immunsystem. Den kontrollerer virus, bakterier, infeksjoner, kjemikalier og stress og alle typer inntrengere og tilstander som kan utsette immunsystemet ditt for fare.

Immunsystemet fungerer ved å gjenkjenne ”selv” og ødelegge ”ikke-selv”. Dette er en viktig funksjon, for uten den kunne immunsystemet ved en feiltagelse angripe sitt eget vev eller la en farlig organisme få adgang til vitale deler av kroppen din. Til tross for sin innviklede sammensetning har immunsystemet i grunnen to fundamentale funksjoner: å gjenkjenne ”oss” og å tilintetgjøre ”dem”. Slik virker kroppen vår som en stor fest hvor du trenger et adgangskort for å delta. Har du ikke adgangskort blir du fjernet med makt.

Naturen har utstyrt vårt immunforsvar med meget sofistikerte metoder for å avgjøre om en substans i kroppen er fremmed eller ei. En av metodene er kjemiske markeringer kalt antigener (markører) som finnes på hver celle i kroppen. Hvert levende vesen, fra det enkleste virus til mennesket, har unike antigener som danner en del av dets kjemiske fingeravtrykk.

Et av de viktigste antigenene i menneskekroppen er det som bestemmer blodtypen. De forskjellige antigenene er så følsomme at når de fungerer effektivt, er de immunsystemets største sikkerhetssystem. Når immunforsvaret oppdager et suspekt vesen (som et fremmed antigen fra bakterier), er ditt blodtypeantigen noe av det første den ser etter for å finne ut om inntrengeren er venne eller fiende.

Hver blodtype har forskjellige antigener med sin egen kjemiske struktur. Din blodtype har fått navn etter det blodtypeantigenet du har på dine røde blodlegemer. Om du er blodtype A, har du antigenet A.

Forestill deg at den kjemiske strukturen til blodtypen er en slags antenne som stikker ut fra cellens overflate og langt ut i rommet. Disse antennene er laget av lange kjeder som består av et sukker som kalles fukose, som på egenhånd danner den enkleste blodtypen, Type O. De fukoseantennene som finnes på Blodtype O, er samtidig base for blodtypene A, B, og AB.

Blodtype A blir dannet av O-antigenet (som består av fukose), pluss et annet sukker kalt N-acetyl-galaktoseamin

Blodtype B er også basert på O-antigenet fukose, men har tilsatt et annerledes sukker kaldt D-galaktosamin.

Blodtype AB er basert på O-antigenet fukose, pluss to sukkertyper, N-acetyl-galaktosamin og D-galaktosamin

Mer enn 90% av alle faktorene som er forbundet med blodtypen vår, har sammenheng med din opprinnelige blodtype. O, A, B eller AB, uavhengig av undergrupper.

Når ditt blodtypeantigen oppdager at et fremmed antigen har kommet seg inn i systemet, danner blodet antistoffer mot dette antigenet. Disse antistoffene er spesialiserte kjemikalier dannet av cellene i immunsystemet og utviklet for å feste seg til og markere fremmede antigener for ødeleggelse.

Det foregår en konstant slåsskamp mellom immunsystemet og inntrengere som forsøker å forandre sitt antigen til en ny form kroppen ikke vil kjenne igjen. Immunsystemet reagerer med å danne flere nye antistoffer.

Når et antistoff treffer et mikrobeantigen, skjer det en reaksjon kalt agglutinering (sammenklumping). Når celler, virus, parasitter og bakterier agglutinerer, kleber de seg til hverandre og danner klumper, noe som gjør det lettere å bli kvitt dem. Det er som å sette håndjern på flere kriminelle samtidig, slik at de blir mindre farlige.

Dr. Karl Landsteiner, en Østerriksk lege for ca hundre år siden, fant ut at blodtyper produserte antistoffer mot andre blodtyper. Derfor vet vi i dag hvilke blodtyper som er venner og fiender, noe som er livsviktig ved blodoverføringer. Før denne oppdagelsen var blodoverføringer et stort sjansespill.

Han fant ut at:

- Blodtype A har anti-B antistoffer og vil dermed avvise Blodtype B.

- Blodtype B har anti-A antistoffer og vil dermed avvise Blodtype A

Noe som medfører at folk med blodtype A og B ikke kan utveksle blod.

- Blodtype AB har ingen antistoffer og kan dermed motta blod fra alle men blir selv avvist av alle bortsett fra andre AB

Universell blodmottaker

- Blodtype O har anti-A og anti-B antistoffer og kan ikke motta annet blod enn fra en annen med Type O. Men den kan gi blod til alle andre

Universelle blodgiveren

Antistoffene av typen ”anti-andre-blodtyper” er de sterkeste av alle antistoffene i vårt immunsystem, og deres evne til å klebe sammen blodceller hos en motsatt blodtype er så sterk at det kan ses øyeblikkelig på en glassplate med det blotte øyet.

Men agglutinering handler om mye mer. Det ble også oppdaget at mange matsorter førte til sammenklebing av røde blodlegemer hos visse blodtyper og ikke hos andre. Dette betyr at maten som kan være skadelig for blodlegemene hos en blodtype, kan være nyttig for andre blodtyper. Dette fordi mange antigener i disse matsortene hadde A- og B-lignende egenskaper. Denne oppdagelsen sikret den spesielle forbindelsen mellom blodtypen og kosten.

Det skjer en kjemisk reaksjon mellom blodet ditt og maten du spiser. Denne reaksjonen er en del av din genetiske arv. Immunsystemet og fordøyelsessystemet foretrekker den samme maten i dag som dine forfedre med samme blodtype spiste.

Lektiner er en gruppe høyst ulike og hyppige forekommende proteiner som finnes i matvarer, og som i likhet med antistoffer også har evne til å agglutinere (klumpe i sammen) blod. Når du spiser mat som inneholder proteinlektiner som er uforenelig med ditt blodtypeantigen, søker lektiner seg ut et organ eller et organsystem (nyre, lever, hjernen, magen, osv) og begynner å klebe sammen røde blodlegemer i det området.

Mange matlektiner har egenskaper som er like nok til at visse blodtypeantigener kan gjøre dem om til ”fiende” for en annen. For eksempel har melk B-lignende egenskaper. Hvis en Type A drikker melk, vil kroppen øyeblikkelig begynne en prosess med sammenklebing for å bli kvitt den.

Et av de kraftigste lektinene er Ricin, som dreper øyeblikkelig. Ricin er et giftig lektin fra kastorbønner. Selv en liten mengde vil medføre døden, da den forvandler kroppens røde blodlegemer til store blodpropper som blokkerer arteriene.

For det meste beskytter vårt immunforsvar oss mot lektiner. Kroppen skiller ut 95% av de lektinene vi absorberer gjennom vanlig mat. De resterende 5% blir filtrert over i blodet, der de ødelegger de røde og hvite blodlegemene.

Virkningen av lektiner i fordøyelsessystemet kan være enda større. De fremkaller vanligvis kraftig betennelse i den følsomme tarmslimhinnen og kan dermed minne om matallergi.

Poenget er å unngå de lektiner som sammenkleber dine celler, hvilket avgjøres av din blodtype. For eksempel kan Gluten, det mest vanlige lektinet i hvete og andre kornsorter, binde seg til tynntarmens innvendige slimhinner og forårsake kraftig betennelse og smertefull irritasjon hos noen blodtyper, særlig hos type O.

Nervevev er som regel meget følsomt for sammenklebende matlektiner, derfor bør man unngå allergifremkallende kost ved behandling av visse nerveforstyrrelser, slik som hyperaktivitet.

Matlektiner kan også virke inn på kroppens hvite blodlegemer og få dem til å formere seg raskt. Disse Lektinene kalles for mitogener fordi de gjør at de hvite blodlegemene begynner å dele seg. De lager ikke klumper i blodet ved å lime cellene sammen, de fester seg rett og slett til ting: f.eks slik lopper fester seg på en hund.

For å måle hvor mye lektiner det er i blodet, kan man ta en enkel urintest som kalles Indikanskalaen (Indican Scale). Den måler en faktor som kalles ”tarmforråtnelsen”. Når proteinstoffskiftet i leveren og tarmene ikke virker slik de skal, produserer leveren og tarmene et giftig biprodukt som kalles indoler, som vises på Indikanskalaen.

Hvis du unngår mat som inneholder giftige lektinproteiner eller mat som er vanskelig å fordøye for din spesielle blodtype, vil tallene på skalaen være lav. På den andre siden vil høye verdier vise til et høyt nivå av kreftfremkallende stoffer i kroppen.