For å kvalifisere som biologisk aldringsmarkør, defineres en
markør som en biologisk prosess som ikke bare kan måles og kvantifiseres, men
som også er universell.
Kreft f.eks er en sykdom som er knyttet til aldring, men
alle får ikke kreft, og kan således ikke være en aldringsmarkør.
Her følger noen biologiske aldringsmarkører.
Markører som øker med
alderen:
-
Insulinresistens
-
Systolisk Blodtrykk
-
Andel Kroppsfett
-
Lipid-forholdstall
Markører som avtar med
alderen:
-
Glukosetoleranse
-
Oksygenopptak
-
Muskelmasse
-
Styrke
-
Temperaturregulering
-
Immunfunksjon
Samtlige fysiologiske forandringer på listen kan føres
tilbake til en enkelt faktor – for høye konsentrasjoner av hormonet Insulin, og
er dermed sannsynligvis den fremste enkeltårsaken til fremskyndet aldring.
Hvordan påvirker Insulinkonsentrasjonen de biologiske
aldringsmarkørene?
Insulinresistens:
Økning i insuliresistens (økning av insulin i blodstrømmen)
påvirker andre hormonsystemer, spesielt eikosanoider (som i siste instans
styrer immunforsvaret). Insulin lagrer, spesielt karbohydrater, og uten nok insulin
ville cellene dødd. Med økt insulinresistens blir det fortsatt produsert
insulin men dets lagringsevne blir sterkt svekket, dermed produseres det mer
insulin (for å senke blodsukkerkonsentrasjonen med rå kraft) som igjen skaper
en overproduksjon av insulin i blodet, hyperinsulinisme.
De første tegnene på hyperinsulinisme er økt lagring av
kroppsfett.
Systolisk Blodtrykk:
Hyperinsulinisme har en uheldig innvirkning på en usedvanlig
kompleks gruppe hormoner, eikosanoider, som er aldringens molekylære grunnlag.
Eikosanoider er på mange måter ”sjefshormonene” som styrer en lang rekke
fysiologiske prosesser.
Jo høyere insulinkonsentrasjonen er, desto flere lages det
av åresammentrekkende (dårlige) eikosanoider som igjen øker blodtrykket.
Jo mindre insulin i blodstrømmen, desto flere lages det av
åreutvidende (gode) eikosanoider.
Det er derfor balansen mellom disse motsatt virkende
eikosanoidene som bestemmer blodtrykket.
Andel Kroppsfett:
Høyere insulinkonsentrasjon fremmer lagring av overflødig
energi i fettvevet, og samtidig hindrer det frigjøring av lagret kroppsfett for
å skaffe energi. Den hemmer fettcellens ”dørvokter”, den hormonfølsomme
lipasen.
Lipid- forholdstall:
Hyperinsulinisme vil også redusere nivået av HDL-kolesterol
(”det gode kolesterolet”). Derfor er det ikke overraskende at alle
lipid-forholdstall der HDL er en av komponentene, også vil øke. I tillegg
stimulerer for høyt insulinnivå leveren til å produsere mer kolesterol og øker
dermed risikoen for hjerte- og karsykdommer.
Glukosetoleranse:
Redusert glukosetoleranse er bare et annet uttrykk for at
insulinresistensen øker, og kroppen kan ikke oppta glukose fra blodet på en
effektiv måte. Dermed må kroppen øke produksjonen av insulin, som gir en ond
sirkel.
En av de mest nøyaktige kliniske metodene for å bestemme
glukosetoleransen, er en blodprøve som måler bindingen mellom glukose og
protein i plasma. Spesielt bindingen mellom glukose og hemoglobin i de røde
blodlegemene.
Jo høyere forekomst av glykosylert hemoglobin i blodet,
desto mer glukoseintolerante blir vi, og desto raskere eldes vi.
Oksygenopptak:
Oksygenopptaket ser ut til å avta med en prosent årlig etter
fylte 20 år. Den er et uttrykk for evnen til å tilføre musklene tilstrekkelige
mengder oksygen slik at det ikke dannes melkesyre.
Angina er en prosess som kan inntre på relativt lave nivåer
med fysisk belastning, hvor hjertemuskelaturen ikke får nok oksygen, og det
danner seg melkesyre.
Fra et hormonelt synspunkt er det særskilt 3 områder som
påvirker denne aldringsmarkøren, som alle har sammenheng med hyperinsulinisme.
1) Lungekapasiteten;
som i siste instans reguleres av eikosanoider, enten bronkieutvidende (gode
eikosanoider) eller bronkiesammentrekkende (dårlige eikosanoider). Økt
insulinkonsentrasjon fremmer overproduksjon av bronkiesammentrekkere.
Astma-anfall er et slikt eksempel på overproduksjon av bronkiesammentrekkere og
gir redusert oksygenoverføring. Ødelagt lungevev som følge av røyking, sykdom
eller miljøskader vil svekke lungekapasiteten ytterligere med alderen.
2) Diameteren
på blodkapillarene som omgir lungevevet; Jo større disse ørsmå blodårenees
diameter er, desto raskere vil oksygenet bli overført til de røde blodlegemene.
Denne prosessen er også hormonelt regulert av eikosanoidene. Eikosanoider som
er blodåreutvidende (gode eikosanoider) vil øke diameteren på de små blodårene
som omgir lungevevet, mens eikosanoider som virker åresammentrekkende, vil
minske diameteren og dermed redusere oksygenoverføringen. Forhøyet insulinnivå
fremmer overproduksjon av åresammentrekkende eikosanoider.
3) Graden
av fleksibilitet i de røde blodlegemene; evnen til å endre form mens de presser
seg gjennom kapillarene, fremmes av gode eikosanoider. Jo mer fleksible de røde
blodlegemene er, desto større oksygenmengder kan de tilføre cellen. Produksjonen
av gode eikosanoider avtar når insulinkonsentrasjonen øker.
Hvis noen av de tre fasene av oksygenoverføring svekkes,
blir resultatet en generell svekkelse av oksygenopptaket. Cellen får mindre
oksygen noe som gir hurtigere dannelse av melkesyre ved aktivt muskelarbeid og
man blir sliten. Derfor avtar fysisk utholdenhet med alderen.
Altså blir oksygenopptaket i høy grad styrt av balansen
mellom gode og dårlige eikosanoider, som i sin tur er sterkt påvirket av
insulinkonsentrasjonen i blodet
Muskelmasse og styrke:
Vi mister rundt 2,7kg muskelmasse for hvert tiår vi blir
eldre, slik at man som 65-åring har mistet 25-30% av muskelmassen og styrken.
De musklene vi blir født med, er de vi dør med minus muskelvev som har
forsvunnet under aldringsprosessen. I motsetning til hudceller deler ikke
muskelceller seg, så muskelmassen avhenger i mindre grad av antall muskelceller
enn av deres størrelse.
De 2 hormonene som regulerer opprettholdelse av
muskelstørrelse og styrke, er veksthormon og testosteron. Utskillelsen av begge
disse hormonene vil avta som følge av forhøyet insulinkonsentrasjon
Temperaturregulering:
Nedsatt evne til temperaturregulering synes å være en
universell aldringsmarkør. Når vi blir eldre minsker evnen til å tåle ekstreme
temperaturer. Mer vel om sommeren fordi kroppen i mindre grad svetter for å
senke kjernetemperaturen, og mindre vel om vinteren da mindre blod når ut til
kroppens periferi (fingre og tær).
Denne mangelen på temperaturregulering styres langt på vei
av diameteren til blodårene i huden, som i siste omgang reguleres av
eikosanoider.
Forhøyet konsentrasjon av insulin påvirker igjen
produksjonen av de eikosanoidene som minsker blodårenes diameter, og fører til
dårligere blodomløp og nedsatt evne til temperaturregulering.
Immunfunksjon:
Immunforsvaret svekkes med alderen og især de hvite
blodlegemenes evne til å bekjempe sykdom. Immunsystemet vårt reguleres av
eikosanoider og kan bli sterkt hemmet av høye insulinkonsentrasjoner.